Tar vi ansvar?

De fleste av oss trafikklærere liker å tro at vi har et viktig og betydningsfullt arbeide, og at vår innsats spiller en stor rolle i trafikksikkerhetsarbeidet. Norge er det landet i verden med færrest drepte i trafikken, og det som skiller oss mest fra andre land er føreropplæringen.

Den norske føreropplæringsmodellen har gitt trafikkskoler og trafikklærere et betydelig ansvar for å gjennomføre opplæringen i tråd med intensjonen. De viktigste delene av læreplanene inneholder mål som er vanskelig å måle ved førerprøven, så myndighetene har vist oss stor tillit gjennom forskrift og styringsdokumenter. Trafikkskolenes organisasjoner har til og med blitt vist så stor tillit at vi har fått lov til å bidra i utvikling og evaluering av læreplanene. Dette har bidratt til at vi trafikklærere som gruppe har fått økt selvfølelse, økt selvbevissthet, bedre selvrespekt, – vi har rett og slett tro på oss selv!

Men hver gang representanter for politiet, Statens vegvesen eller Trygg Trafikk uttaler seg om gode resultater på ulykkesstatistikken, så føler vi oss forbigått hvis trafikkopplæring ikke blir nevnt blant alle mulige forklaringer på at vi i Norge er best i verden på trafikksikkerhet. Vi føler at vi får for lite cred, vi får for lite medieomtale, vi får for lite oppmerksomhet.

Da vi i forrige uke hadde våre «15 minutes of fame» med toppoppslag i NRK to dager på rad, så var det ikke på grunn av vår betydelige innsats i trafikksikkerhetsarbeidet, men fordi en elev fikk avbrutt førerprøven fordi han ikke snakket godt nok norsk. Jeg kjenner ikke eleven, og aner ikke om han kommuniserer godt på norsk. Men jeg tar meg i å lure på om dette er god omdømmebygging for føreropplæringsbransjen. Jeg lurer på om det er riktig og fornuftig identitetsbygging når fokus rettes mot sensors vurdering av trafikkopplæringsforskriftens § 29-1 som sier at kandidater som skal avlegge førerprøve på tunge klasser må gjennomføre prøven på norsk, samtidig som mange trafikklærere daglig opplever det som utfordrende å nå målene i læreplanene fordi trafikklæreren og eleven mangler muligheten til å kommunisere på et språk som begge behersker godt. Utfordringen er gjerne ikke å bestå førerprøven, men å nå målene i læreplanen. «Eleven skal drøfte sin egen motivasjon og vilje» er et eksempel på en formulering som går igjen i læreplanverket. Hvordan skal eleven kunne drøfte egen motivasjon og vilje uten å beherske språket? Det er selvsagt mulig å drøfte egen motivasjon og vilje på andre språk enn norsk, men på hvilken måte kan trafikklæreren vite at elevene er i stand til å drøfte egen motivasjon og vilje uten at eleven og læreren behersker et felles språk ganske godt?

«Eleven skal gjennom hele trinnet drøfte sin egen motivasjon og vilje til å anvende kunnskaper og ferdigheter som tilegnes gjennom trinnet. Eleven skal vurdere sin egen ferdighet til å kjøre i god samhandling med andre.»
-Vegdirektoratet

Jeg vet som sagt ikke om dette gjelder eleven i nyhetsoppslagene. Jeg vet at han nå har bestått førerprøven, og jeg vet at han dermed har vist tilstrekkelig adferd til å møte kriteriene til førerprøven. Jeg håper at han også har nådd målene i læreplanen. Men poenget her er ikke denne enkeltsaken. Poenget er at mens denne saken har ført til toppoppslag i riksdekkende media og har ført til at lederen i transportkomiteen på stortinget vil ta opp saken med samferdselsministeren, så burde vi heller hatt fokus på å stille krav til at elev og lærer må kunne kommunisere på et språk begge behersker godt.

Den enkelte trafikkskole kan selvsagt stille slike krav selv, noe som strengt tatt er en forutsetning for å nå målene i læreplanen. Om trafikkopplæringsforskriften hadde tydeliggjort og stilt krav om dette hadde det likevel vært et godt tiltak for å legge til rette for måloppnåelse.

Men en slik bestemmelse er nok dessverre lenger unna etter forrige ukes «15 minutes of fame».

Kommentarer er stengt.

Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑