Har simulator en plass i føreropplæringen?
Bruk av simulator i føreropplæringen har fått fornyet oppmerksomhet både innenlands og utenlands. I Finland har det blitt tillatt å gjennomføre store deler av føreropplæringen på simulator, og mange trafikkskoler har som følge av dette blitt lagt ned. Det som er virkelig bekymringsfullt med dette ser vi imidlertid ikke fasiten på ennå, men muligheten for dramatiske følger for trafikksikkerheten på finske veier er foruroligende.
Også i Norge er det sterke krefter som ønsker at simulator skal bli en naturlig del av føreropplæringen. Skal økt bruk av simulator bli aktuelt i Norge er det imidlertid av avgjørende betydning at det ikke blir åpnet for bruk av simulator i stedet for, men eventuelt som et tillegg til eksisterende opplæring. Noe annet vil være å sette hele føreropplæringsmodellen i spill, med de følger for trafikksikkerheten som det måtte få.
Simulering brukes vanligvis når det ikke er mulig eller forsvarlig å trene i et virkelig miljø, fordi det er for farlig, for dyrt eller fordi øvingsområdene ikke er tilgjengelige. Med det utgangspunktet er det lett å forstå at simulering er relevant både i luftfart og skipsfart, men simulering har foreløpig ikke vært relevant for føreropplæring på veg. Behovet for simulatortrening har rett og slett ikke vært til stede, fordi det er og har vært mulig å gjennomføre føreropplæring på veg i reelle situasjoner i trafikken. Simulatorene har ikke vært konkurransedyktige hverken på anskaffelse, drift eller på måloppnåelse. Så lenge et kjøretøy både koster mindre og gir bedre effekt enn en simulator, er det vanskelig å se nytten av simulatortrening. Den eneste mulige besparelsen er muligheten til å øve alene uten lærer eller ledsager, men for at det skal gi ønsket effekt er det uansett en forutsetning at eleven øver på automatisering av innlærte ferdigheter heller enn innlæring av nye oppgaver. Erfaringer fra privat øvelseskjøring tyder imidlertid ikke på at alle elever konsentrerer seg om å øve på innlærte ferdigheter, men vel så ofte bruker tid på innlæring også ved privat øving. Det er ikke nødvendigvis effektivt (Ohrvik, Hoffmann og Heggås, 2018).
Nytten av simulatorer er lett å få øye på i både luftfart, skipsfart og i høyteknologisk prosessindustri. Simulatorer brukes blant annet til å trene på nødprosedyrer i høyrisikosituasjoner der det er nødvendig å utføre bestemte prosedyrer i forhåndsbestemte rutiner for å gjenopprette kontroll. Hvis man skal sammenligne med noe fra føreropplæringens historie kan vi tenke tilbake på tidligere tiders «glattkjøring», hvor elevene ble drillet i prosedyrer ved tap av kontroll, som å rette opp sleng, øve på ulike teknikker for nødbrems og å styre unna hindringer når farten har vært for høy. Men evaluering av ferdighetstrening på glatt føre i føreropplæringen har vist at «glattkjøringskurs øker tiltroen til egne ferdigheter mer enn de øker de faktiske ferdighetene» (Glad, 1988; Keskinen, Hatakka, Katila & Laapotti, 1992). Det er årsaken til at fokus i føreropplæringen er flyttet fra grunnleggende kjøreferdigheter og innøving av rutinepregede prosedyrer til samhandling og risikoforståelse.
Målene i dagens føreropplæring er å gi elevene opplevelser og erfaringer som bidrar til å unngå ulykker. I Mål for sikkerhetskurs på veg heter det at «[e]leven skal videreutvikle evne til refleksjon, til å ta andres perspektiv og til å velge kjøremåter med lav risiko» (Vegdirektoratet, 2016). For å oppnå dette er det nødvendig at elevene opplever og erfarer reelle situasjoner i eget kjøretøy, og det er ikke minst viktig at opplevelsene og erfaringene er veiledet.
Evolusjonen i den norske føreropplæringen har gått fra målorientering til prosessorientering, fra fokus på faktakunnskap og grunnleggende kjøreferdigheter til selvinnsikt, samhandling og risikoforståelse. De pedagogiske prinsippene som ligger til grunn for føreropplæringen i Norge har i takt med dette dreiet fra instruksjon og forelesning til problembasert læring/problemorientert undervisning og veiledning. Det er selvsagt vanskelig å isolere enkelttiltak for å påvise årsakssammenhenger, men det er sannsynlig at føreropplæringen er ett av flere enkelttiltak som bidrar til at Norge er det landet i verden som har færrest dødsulykker i trafikken, både målt pr innbygger og pr kilometer transportarbeid.
Simulering kan brukes til mengdetrening; dvs øving på innlærte ferdigheter, og innlæring av faktakunnskap. I forlengelsen av dette kan det også hende at bruk av simulator i fremtiden kan være aktuelt ved gjennomføring av den teoretiske delen av førerprøven.
Simulering er derimot lite egnet til å erstatte prosessmål som gjør eleven i stand til å samhandle med andre trafikanter, vurdere risiko og ta gode beslutninger.
###
Glad, A. (1988) Fase 2 i føreropplæringen. Effekt på ulykkesrisikoen. Rapport 0015/1988. Oslo. Transportøkonomisk institutt.
Keskinen, E., Hatakka, M., Katila, A. & Laapotti, S. (1992). Was the renewal of the driver training successful? The final report of the follow-up group. Psychological reports No 94. University of Turku.
Læreplan for førerkortklasse B, B kode 96 og BE. (2016). Vegdirektoratet.
Ohrvik, Stig Anders, Hoffmann, Kent og Heggås, Camilla. (2018). Føreropplæring og øvelseskjøring. Rapport. Lillestrøm, Trafikkforum.
